Av alle filmbølgene som slo inn over store deler av verden på 1960-tallet, var den tsjekkoslovakiske blant de mest fascinerende og ikke minst radikale. Med mye modig humor og litt absurditet utfordret de sensuren og hykleriet i sin samtid.
Den tsjekkoslovakiske nybølgen ble også kalt “det tsjekkoslovakiske filmmirakelet”, for det er flere ting ved disse filmene som egentlig ikke skulle vært mulig. I likhet med den mer berømte franske nybølgen, var det en bevegelse som skjøt fart etter politiske endringer i samfunnet for øvrig, der man i Tsjekkoslovakia på 1960-tallet opplevde en oppmykning av landets kommunistiske doktrine. Ensrettingen mot den sovjetiske kommunismen løsnet opp, og gamle regler om hva man kunne og ikke kunne gjøre og si, endret seg.
Mange av verdens filmbølger har det til felles at de bunner i politiske endringer, i tillegg til at man tok opp voksne tema, ofte brukte amatørskuespillere og var nærmest dokumentariske i formen. Det som derimot står ut som unikt for den tsjekkoslovakiske nybølgen, er for det første hvor personlige, humoristiske og humanistiske filmene og deres historier er. Dette er menneskelige fortellinger som står på egne ben, også i ettertiden da den politiske sammenhengen har falmet. For det andre inneholder filmene en klar avvisning av det rådende sovjetiske filmregimet som krevde optimistiske skildringer av alt sovjetkommunistisk. Mange av de tsjekkiske filmene er både åpenlyste og skjulte kritikker av kommunistpartiet og tsjekkoslovakisk samfunnsliv. De står som stolte rollemodeller for film som verktøy for politisk motstand.
Da sovjetiske tanks rullet inn i Praha i 1968 var det politiske tøværet over, og filmbølgen kom til en brå slutt. Men filmene er like levende som alltid. De viser motet til filmskapere som Miloš Forman, Vera Chytilová og Jiří Menzel, og er i dag blant Europas viktigste filmer.
