MAQUIA: WHEN THE PROMISED FLOWER BLOOMS

Det kanskje beste tegnet på at anime nå har nådd en høy genremessig modningsgrad, er hvordan det personlige uttrykket til de beste regissørene har formet umiddelbart gjenkjennelige filmer, hvor det visuelle og fortellermessig imponerende kombineres med komplekse karakterer og problemstillinger.

Maquia tilhører en rase alvelignende mennesker, iolph, som lever uvanlig lange liv, såpass lange at de har følt trangen til å isolere seg på en øy, langt borte fra resten av verden. Her tilbringer de livene sine i harmoni med naturen og vever tiden (historien/skjebnen) inn i lange, vakre og intrikate stoffer som er svært ettertraktet av kjennere. Allerede fra barnsben av blir de advart mot å ha noe med andre å gjøre, særlig mot å føle noe for dem med et mye kortere livsløp. Menneskene på sin side misunner iolphenes nesten evige ungdom og frykter det som er annerledes, men etter lang tids isolasjon er iolphene blitt nærmest mytiske, glemt av de fleste. Men ikke alle. I menneskenes verden er magiens tidsalder over, og kun svake spor står igjen fra en fortid hvor fantastiske vesener levde side om side med mennesket. Nå er industrien på fremmarsj, og med den forrykkes balansen både i naturen og i politikken.

I et land hvor det er svært langt mellom de kvinnelige regissørene, er det oppløftende å se med hvilken selvfølgelig autoritet de nå tar plass i regissørstolen og skaper strålende mesterverk, også innen anime. Ofte med en helt annen innfallsvinkel en hva de mannlige kollegene har, noe som blir svært tydelig i Maquia. Her møter vi en ung kvinnelig iolph på søken etter sine egen skjebne, hvor kjærligheten står sentralt, og særlig morsrollen blir problematisk når hun får ansvaret for et menneskebarn. I likhet med Naoko Yamada (A Silent Voice) bruker hun genren til å ta opp problemstillinger som gir filmene en helt egen tyngde og emosjonell kraft.

Relaterte filmer