Billetter
Ivanovo Detstvo. Regi: Andrej Tarkovskij. Sovjetunionen 1962. Aldersgrense: 15 år. Russisk tale, engelsk tekst. DCP, 1t 37min.
Ivans barndom var et prosjekt som hadde blitt stoppet midtveis i innspillingen på grunn av det ledelsen hos Mosfilm anså som mangel på kvalitet i det ferdige materialet, og regissøren hadde fått sparken. På grunn av den positive oppmerksomheten Tarkovskijs avgangsfilm hadde fått – samt fotograf Vadim Jusevs varme anbefalinger (som allerede hadde jobbet med Tarkovskij på Dampveivalsen og fiolinen) – og det faktum at ingen etablerte regissører ville ta i et prosjekt hvor halvparten av budsjettet allerede var brukt opp, ble Tarkovskij spurt om å komme inn og overta filmen. Filmen skulle baseres på Vladimir Bogomolovs berømte bok «Ivan», og Bogomolov hadde selv vært med på å skrive manus. Dette var en unik sjanse for en ung og nyutdannet regissør, men likevel hadde Tarkovskij to krav for å ta oppgaven. Alt ferdig materiale skulle forkastes (han ville ikke engang se på det) og de fleste rollene og stabsfunksjonene skulle besettes på nytt.
Tarkovskij brakte inn venn og studiekamerat Andrej Mikhalkov-Konchalovskij (som senere ble en viktig russisk regissør selv, med filmer som Onkel Vanja (1970), Siberiade (1979) og Runaway Train (1984) til å bearbeide manus. Og det var nok Konchalovskij som brakte inn fjorten år gamle Nikolai Burljaev til rollen som Ivan, en skuespiller han hadde benyttet i sin første kortfilm, Gutten og duen (1961). Forandringene de gjorde i manus ble heftig motarbeidet av Bogomolov selv, og gjaldt i særlig grad Ivans drømmesekvenser, som ikke finnes i den originale boken, men som i den ferdige filmen gir oss glimt av Ivans fortid og indre liv, og som er helt essensielle for filmens poetiske kraft.
Selv i sin første spillefilm finner vi igjen alle Andrej Tarkovskijs varemerker: Hans stillferdige poesi som gjennomsyrer alt fra billedkomposisjon til skuespill. Hans mesterlige måte å hente ut de indre ressurser hos sine skuespillere, slik at selv et krigsdrama som Ivans barndom blir befolket av mennesker, ikke stereotyper. Karakterenes indre liv er like viktig som det ytre, drømmer og minner blir visualisert og bidrar til en løs narrativ struktur. Det er her, i sprekkene mellom fortellingen og handlingen, at de abstrakte ideene finner sin plass. Det spesifikke må vike plassen for større tolkninger – er Ivan, med sin stjålne barndom kun et bilde på alle barn som ble krigens offer?
