JEANNE DIELMAN, 23, QUAI DU COMMERCE, 1080 BRUXELLES

Da det britiske filmtidsskriftet Sight and Sound publiserte sin liste over tidenes beste filmer i 2022 havnet Jeanne Dielman helt på topp. Selv om man ikke skal legge for mye i slike kåringer, bar resultatet bud om nye tider i det filmestetiske hierarkiet (det tidligere vinnerne var henholdsvis Citizen Kane 1962-2012 og Vertigo 2012-2022). Før dette hadde en film laget av en kvinne ikke engang vært inne på topp ti. Jeanne Dielman er en saktegående fortelling som møysommelig dokumenterer det grå og nøkterne hverdagslivet til middelklassekvinnen som har gitt navn til filmen. Med etnografisk presisjon viser Akerman, som selv bare var 24 år da hun laget filmen, fram en rekke prosaiske gjøremål – å lage mat, å vaske opp, å ta seg et bad. Slike handlinger er lite påaktet i det virkelige liv, og i fortellende kunst har de knapt hatt noen plass i det hele tatt. Noe av det spesielle ved Jeanne Dielman er derfor at filmen gir synlighet til en type sysler og gester som er så trivielle at de har blitt usynlige. Akermans film er på en og samme tid en radikalfeministisk undersøkelse av kvinnelig erfaring i kjølevannet av 1960-tallets kulturrevolusjon og en kompromissløs utforsking av et særegent stilistisk paradigme som vi i dag vil gjenkjenne som slow cinema. Tilfellet Jeanne Dielman illustrerer et sentralt poeng vedrørende kvalitet i den visuelle kulturen: smaksdommer, og evalueringer av kunstnerisk verdi, er gjerne midlertidige og blir stadig reforhandlet ettersom kulturen endrer seg. Estetiske paradigmer justeres. Vi kan dermed alltids spekulere i om Jeanne Dielman bare har ventet på at dens tid skulle komme.

English
When the British film magazine Sight and Sound published its list of the best films of all time in 2022, Jeanne Dielman came out on top. Although one shouldn't read too much into such rankings – the result heralded new times in the film aesthetic hierarchy (the previous winners were Citizen Kane 1962-2012 and Vertigo 2012-2022, respectively) – but prior to this, a film made by a woman had never been in the top ten. Jeanne Dielman is a slow-moving narrative that painstakingly documents the grey and sober everyday life of a middle-class woman who gives her name to the film. With ethnographic precision, Akerman, who was only 24 at the time, shows a series of prosaic chores - cooking, washing dishes, taking a bath - which are generally little noticed in real life, and have hardly had any place at all in narrative arts. Jeanne Dielman is therefore remarkable in giving visibility to chores and gestures that are so trivial that they have become invisible. Akerman's film is at once a radical feminist exploration of female experience in the wake of the cultural revolution of the 1960s and an uncompromising exploration of a distinctive stylistic paradigm that we would recognise today as slow cinema. The case of Jeanne Dielman illustrates a key point about quality in visual culture: judgements of taste, and evaluations of artistic value, tend to be temporary and are constantly renegotiated as culture changes. Aesthetic paradigms are adjusted. So we can always speculate whether Jeanne Dielman has just been waiting for her time to come.